Hei alle, nå har det vært mer stille enn jeg liker her et par dager… Det er rett og slett fordi de to siste dagene har vært ekstremt instense, med Big Bang fra morgen til sent på kveld; etterfulgt av kollaps i sengen når jeg omsider har kommet meg dit. Ikke noe blogging da, med andre ord (ikke noe annet heller, for den saks skyld; det ser ikke ut hjemme nå, med kleshauger og uutpakkete kofferter og skitne glass og kopper overalt...).
I dag og i morgen er det skriveseminar og fullt fokus på meg meg og meg og avhandling, og det kjennes veldig deilig! I ettermiddag skal jeg hente A i barnehagen, og da blir det endelig en kveld med fullt fokus på henne, og antageligvis blir det litt vasking av klær, og til slutt tidlig kvelden :)
----------------------------------------------------------
Til tittelen på innlegget: i går hadde jeg innelgg på utvalgsbloggen, om møtet vårt forrige uke (det nest siste før vi skal være ferdige med arbeidet *iiik*), og de tankene jeg delte der vil jeg jo dele her med dere og <3
Den 17. og 18. mars var det igjen duket for møte med Ludvigsen-utvalget – det 9. , og nest siste, i rekken. To intense dager (spesielt mandagen, med opplegg fra klokken 9 til 18), der alle nok kjente på følelsen av at nå begynner det virkelig ”å dra seg til”. Med utvalgsleders egne ord var de viktige spørsmålene vi skulle i gjennom disse to dagene: ”Hvem er vi, hvor er vi, og hva vil vi oppnå?”.
Sagt på en annen måte: Sier hovedutredningen nå mer eller mindre det vi ønsker at den skal – det vi har kommet frem til at er viktig for skolen som mine barnebarn skal gå på?
I løpet av de to dagene har vi gått grundig gjennom alle 7 kapitler i hovedutredningen; vi har diskutert alt fra ordlyden på enkelte setninger, til språkform på avsnitt, til de store linjene i kapitlene og grafisk uttrykk. Vi har sett etter om det er helhet og sammenheng i utredningen, og om det er en konsistent begrepsbruk gjennom hele teksten. Overlapp og gjentakelser må og skal ryddes vekk. Det er viktig at vi treffer språklig, og vi nærmer oss så absolutt.
Lange møter er slitsomme for alle involverte, men stemningen både blant utvalgsmedlemmene og i sekretariatet var lett og god. Vi er selvsagt ikke i utgangspunktet enige om alt – men vi har gode og fruktbare diskusjoner. De voldsomme kranglene har definitivt uteblitt, og vi ser ut til å være ganske så enige om ”hvem vi er og hvor vi går”.
Jeg må innrømme at jeg i løpet av de halvannet årene jeg har sittet i Ludvigsenutvalget nok har utviklet mitt syn på skolen, fra et litt gammeldags og konservativt ”skolen handler kun om fag – alt annet er støy”, til å tenke mer på skolen som noe større (”vår siste felles arena”). Jeg er fremdeles svært opptatt av fag, men ser en helt annen verdi og viktighet av skolen som en ”siste ting” vi alle har felles. I et samfunn der det på mange måter blir større forskjellighet, er skolen en svært viktig del av fellesskapet vårt.
Ellers er jeg selvsagt fremdeles opptatt av fag, og kanskje ikke helt overraskende, som fysiker, har realfagene en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg brenner for det samfunnsmessige og demokratiske perspektivet på matematikken og de naturvitenskapelige fagene, og jeg er derfor veldig glad over å se at dette perspektivet kommer frem i teksten vår nå: matematikk er viktig for alle, for å kunne være med å delta i samfunnet og ta viktige valg rundt for eksempel helse og miljø.
I forkant av dette møtet slo det meg plutselig at arbeidet vårt virkelig nærmer seg slutten, og at jeg ikke kommer til å møte de flotte menneskene jeg har jobbet sammen med i nå halvannet år. For det har vært (og er) en utrolig bra gjeng å jobbe med. Selv har jeg ingen tidligere erfaring fra utvalgsarbeid, så jeg har jo ikke noe sammenlikningsrunnlag; kanskje det alltid er sånn? I så fall kan jeg skrive under på at det å være med i et sånt utvalg ikke bare er spennende og utfordrende og kjennes viktig, men det er også veldig hyggelig! Det er flere jeg kommer til å savne, både i utvalget og i sekretariatet. Jeg håper våre veier kommer til å krysses igjen ved senere anledninger.
For øvrig kjenner jeg også på noen refleksjoner rundt det å ha vært med i et utvalg som har hatt den åpenheten vi har hatt: Alle dokumenter har ligget ute på bloggen, for alle å lese, i samme øyeblikk som jeg som utvalgsmedlem har fått dem. Jeg er stolt over at vi valgte å gjøre det på den måten!
