Bloggen er flyttet...

Etter 1001 innlegg her på bloggen hos Blogger, er det på tide å bevege seg videre. Hele bloggen er fra og med den 23.01.2017 flyttet til sunnivarose.no - håper du vil følge meg videre der ♥

Middagstale hos NHO

Isabelle Ringnes og jeg fikk den store æren å holde årets tale under årsmiddagen til NHO. Dette er en sånn ting man ikke sier nei til, selv om man har planer om å levere doktorgradsavhandlingen sin fire dager senere... (Ja, det var det som  var planen - selv om fasiten nå tilsier at det tok en uke mer enn planlagt 😉)
Og jeg angrer virkelig ikke! Det var et stort kick, og veldig gøy å få jobbe sammen med Isabelle, som bare er superdyktig, og forberede oss til denne jobben. Men å skulle snakke foran ca 500 av Norges toppolitikere, kongelige, og topper i næringslivet gjorde jo at adrenalinet pumpet sånn ganske greit rett før vi skulle på scenen, da ;) Men det er vel egentlig sånn det skal være...? Jeg ser i alle fall på det man blir nervøs betyr jo bare at det skal gjøre faktisk betyr noe for deg, og at du ønsker å gjøre en god jobb - det var i alle fall sånn for oss :)

før gjestene kom - begynner å kjenne skikkelig på nervene...

etter at vi var ferdige; jeg er glad jeg ikke tenkte alt for mye i detalj over hvem som faktisk kom til å være der... 

her var vi SÅ GLADE OG LETTET!

Her er talen i sin helhet, både som video, og som tekst ("min" tekst er markert i blått):

Tusen takk for introen Thore!

- jeg må jo innrømme at med tanke på de som har tronet denne scenen før oss, så fryktet vi at dersom vi ikke ble introdusert slik, så ville kanskje høyden på  hælene og fargen og lengden på håret vårt få dere til å tro at nå er kveldens underholdning endelig ankommet…

Jeg er Isabelle Ringnes, jeg jobber med teknologi og innovasjon for Schibsted i London, og er grunnlegger for TENK: tech nettverket for kvinner. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er geek, jeg simpelthen ELSKER tech, men ikke nødvendigvis fordi at algoritmer og IP adresser gjør at blodet pumper ekstra hardt, men på grunn av potensiale den har til å løse verdens største og mest komplekse problemer- alt fra fattigdom til utdanning til helse og, som vi har snakket om i dag, miljø. I fare for å høres ut litt ut som en miss Universe parodi, så er mitt mål i livet å gjøre verden til et bedre sted.

Men jeg vet at jeg per stereotypiske definisjon ikke ser ut som en datanerd, noe jeg stadig får bekreftet- som for eksempel da Uber sjåføren min i Silicon Valley spurte om jeg skulle inn å forlyste rakettforskerne da han kjørte meg til NASA research center og Singularity University i sommer. Da kunne jeg svare at “niks, blikke no lapdans i kveld gitt, bor her og jobber med eksponensiell teknologi for å løse problemer for en milliard mennesker. Da blerr’e taust.

MEN like mye som jeg forguder roboter, kunstig intelligens og nanoteknologi så elsker jeg også at tech gir meg Tinder, forskjønnende snap chat filtere og muligheten til å ta uendelig med selfies.

Men ikke like mye som min bedre halvdel-

Jeg er Sunniva Rose, og jeg leverer doktorgraden min i kjernefysikk om fire dager, der jeg har forsket på muligheter og utfordringer knyttet til det å bruke det norske grunnstoffet thorium som brensel i kjernekraftverk.

I tillegg til å være kjernefysiker så er jeg rosablogger, på sunnivarose.no - om kjernefysikk og forskning og sånn. Jeg er veldig glad i rosa og ser ingen motsetninger ved det å være interessert (og flink!) i realfag, og å være opptatt av mote, sminke, interiør og klær.

Jeg eeelsker selfies, og tar like gjerne bilde av dagens fysiker-outfit, som meg selv på labben...

Det er en grunn til at vi står her i dag, foruten det helt opplagte, nettopp fordi våre kalkulasjoner viste at dette kom til å bli den kuleste selfien vi vil få så langt i vårt liv (isabelle smiler til sunnivas kamera).

Vi vet, som alle i salen, at fremtiden byr på mange utfordringer, og at det nettopp er vi, unge som eldre som må ta grep, gjøre det vi kan for å snu utfordringene til muligheter.

Vår lidenskap, på hver vår måte, er teknologi. Teknologi gjør at vi i dag faktisk har muligheten til å gjøre noe med de 2.5 kvintillioner data bytesene vi etterlater oss hver eneste dag.

Kunstig intelligens finner løsninger på problemer vi ikke vet at eksisterer enda og tar datadrevne beslutninger våre fysiske hjerner ikke er i stand til, som for eksempel i sommer da IBM Watson braste gjennom over 20 millioner journaler og identifiserte en livreddende kreft-diagnose på ti minutter- flere måneder i forveien av landsledende leger.  

Utviklingen er eksponensiell- tenk over at hele 90% av verdens totale datamengde ble produsert de siste to årene.

Kunstig intelligens kommer til å bli det desidert største momentet i dataens og kanskje til og med menneskets historie og det går raskere enn noensinne. Til tross for at selvkjørende biler ble spådd mange tiår frem i tid, så har jeg selv vært vitne til at det ruller hodeløse Uber, Google og Tesla biler i California overalt.

Yes!

Tech er gøy, det er spennende, og med mindre vi ser for oss et slags post-apokalyptisk samfunn der kun overlevelse er det som teller - og sååå pessimistiske håper jeg ingen her er, så vil den grønne fremtiden fortsettes å formes av teknologi.

…

Dessverre er vi to av ganske få kvinner globalt som tør å påstå at tech er vår lidenskap. På de fleste tech-studier er det færre enn 10% jenter.

I høst hadde jeg den ære å få dra på turné, hele landet rundt, med NHO og deres “Jenter og teknologi”. Vi snakker turnébuss og hele pakka :)

På denne turen fikk jeg møte 3000 jenter, og fortelle om min noe kronglete vei fra en drøm om å bli ballettdanser, til forsker ved Norges største universitet. Det er én kommentar som alltid går igjen; fra 15 år gamle jenter jeg møtte på denne turen, til gutter jeg treffer på byen:

Seriøøøst, er du kjernefysiker?!?

...

For det ER fordommer: Selv etter å ha "bevist" at jeg ikke er dum ble det "oppstandelse" da jeg skrev blogg-innlegget "how to dress as a female scientist", der jeg kom med tips til andre kvinnelige forskere som gjerne vil få pynte seg og være feminine, samtidig som man blir tatt på alvor.

I bunn og grunn handler det om å få være seg selv, og å ikke avfeie noen fordi de tilsynlatende ikke at nøyaktig det du tror de skal være...

Jeg husker tilbake da jeg bodde i New York og stadig innså at jeg var den eneste jenta blant hundrevis av gutter på tech konferanser. Så til tross for at dokøen der, som her også forøvrig, for en gangs skyld var kort, så var selv ikke en tom blære verdt å konstant bli spurt om jeg hadde gått meg bort, om jeg var servitør, eller noen sin tinder-date. Et par hundre slike kommentarer trigget meg til heller å bli feminist, nørd og ja, singel.

Men dette er vel ikke greit! Løsningene til fremtidens problemer ligger i teknologi, men teknologien er ikke bedre enn menneskene som utvikler den- og vi vet at mangfold er nøkkelen til de beste produktene. Og her ligger en av våre største utfordringer, for vi har rett og slett ikke nok folk. USA anslår at de vil trenge over 1 million flere teknologer innen 2020, og i Norge er tallet 12 000.

Og vi trenger de beste hodene!

Rosakledd og høye hæler, hettegenser og converse- alle må til for å ruste Norge i den teknologiske revolusjonen vi står midt inne i.

Jeg tror alle her i kveld vil si seg enige i at Intelligens og kreativitet antagelig er forholdsvis jevnt fordelt mellom kjønnene: Da er det jo i såfall litt skummelt å bare rekruttere fra den ene halvparten av befolkningen…?

Uten å peke fingre så kan vi vel bemerke at det finnes mange middelaldrende, og  svært kjekke ,menn i salen, og at det kanskje trengs litt omstilling i seg selv for å se at unge, blonde rosa jenter går i bresjen for fremtidens teknologiske Norge.

Personlig er jeg optimistisk, men ser også viktigheten av at alle faktisk må kunne en god del grunnleggende realfag og teknologi. Og jeg gleder meg til den dagen programmering er et eget fag i skolen! - Da ikke bare for det åpenbare; at man lærer seg å programmere og forstå hvordan datamaskiner virker og hvilke muligheter de faktisk gir, men minst like viktig, og her siterer jeg Steve Jobs:

Alle burde lære seg å programmere, for det lærer deg å tenke.

…

Teknologien vi har hørt om i dag er fremtiden, og jeg tør påstå at Norge står ovenfor et vinn eller forsvinn - red pill, or blue pill- øyeblikk.

  

Apropo piller, så vil vi selvsagt også få takke for deilig mat. Personlig må jeg innrømme at dette er noe av det beste jeg har spist på lenge. For jeg kan jo avsløre at det ikke bare er fryd og gammen med denne tech drevne hypen. En populær trend i silicon valley er nemlig å droppe spisingen fullstending for å være mer effektiv, så der bøttet vi heller nedpå med den næringsrike drikken “Soylent”, som strengt tatt er sement med 400 kalorier i vaffelrøresmak for å ikke sløse timer på matinntak.

Så til tross for at jeg ble usedvanlig inspirert av dagens foredrag om det norske havets ressurser velger jeg å droppe patentet på Soylent med Torskesmak. Første mann til mølla!

Men Isabelle, nok Soylent nå. Jeg vil drikke noe bedre, om ikke for produktiviteten, så for kreativiteten…Skål!

resultatet av selfien 😂

PS: Da vi forberedte oss til talen fikk jeg et veldig godt tips av Isabelle, som jeg må dele videre, nemlig det å lese inn talen (eller hvis det er noe annet man må lære seg utenat - feks, kanskje man skal forberede seg til muntlig eksamen, eller noe) på lydopptaker på mobilen :) Jeg gjorde det de siste timene hjemme da jeg drev og ordnet meg, så hørte jeg talen min om og om igjen, mens jeg krøllet hår og sminket meg. Etter hvert så sto jeg og snakket i takt med mitt eget stemmeopptak, mens jeg ordnet meg - og så sikkert ganske rar ut! Men det var virkelig en genial måte å lære noe utenat på (eller høre hvordan noe faktisk høres ut når det leses, og ikke bare hvordan noe er når du sitter og skriver), og jeg komemr helt sikkert til å gjøre dette igjen. Tusen takk for godt tips, fine Isabelle ♥

Levering av doktorgradsavhandlingen - dagen derpå derpå

Forrige gang jeg var innom her var jeg omtrent så langt nede som jeg har vært i løpet av hele denne doktorgradstiden, og jeg følte virkelig at jeg aldri ble ferdig. Da jeg kom hjem fra Blindern den dagen hikstegråt jeg, og måtte bare legge meg ned under dynen. Fine Anders visste ikke hva han skulle gjøre for meg, men dro ut og kjøpte take away thai (rød curry *nam*), cola, og en stor bukett med rosa roser, og det ble litt  bedre etter det.

Men så kom tirsdagen, og selv om jeg raskt fikk den samme følelsen da jeg møtte Sunniva (veileder) på morgenen, om at dette bare kom til å bli enda en dag der jeg ble gående i sirup, så ble jeg faktisk ferdig... Tirsdag etter lunsj printet vi oppgaven (etter litt om og men, som dere kan se hvis dere fulgte med på Facebook Live på Facebook-siden min), bandt den inn, og leverte den! Så drakk vi Champagne på kontoret, og så måtte jeg hente Alexandra på skolen og dra på balletten. Da jeg kom hjem fikk jeg en nydelig blomsterbukett på døren, og så var det kveld og dagen var over.
Det er rart, for det føles som om det skulle ha skjedd noe stort i det jeg leverte oppgaven, men det gjorde det jo ikke - jeg fikk ikke en gang noen signatur på at jeg afktisk har levert. Antiklimaks er definitivt et ord som dukker opp her jeg sitter. Ikke at det ikke føles veldig godt, altså, men jeg tror på en måte ikke på at dette er ekte, og venter liksom bare på at komiteen som skal bedømme det hele kommer til å si at dette ikke er bra nok - også plutselig så er jeg ikke ferdig, allikevel 😛

Altså, for all del: Jeg er glad! Jeg har levert, og det er kjempedeilig. Og jeg er stolt over det arbeidet jeg har gjort. Det er også utrolig deilig å plutselig kunne begynne å se fremover - det tror jeg ikke jeg har gjort på en stund...

Og selv om det føles litt antiklimatisk (er det egentlig et ord?), så er det på ingen måte sånn at nå er livet mitt tomt, og at jeg ikke har noe mer å gjøre... Her er TO DO-listen min akkurat nå:

♥rydde gammelt kontor
♥rydde nåværende kontor
♥lage disputaspresentasjon (hva er det egentlig jeg har drevet med og hva er resultatene, kondensert ned til ca 25 minutter)
♥ordne i økonomi (har jeg egentlig fått tilbake penger fra Frankrike for den siste turen til Paris, og hvordan skal jeg skrive reiseregning til UiO på det resterende som ikke ble dekket fra Frankrike?)
♥svare på diverse forespørsler: mail (x3), messenger, Facebook
♥sende ut diverse referater (FAU)
♥gjøre klar andre runde med utkast til artikkel nummer 2, og sende denne til medforfattere
♥planlegge USA-tur ("bare" til LA for å besøke Anders, eller til LA og så en svipptur innom Berkeley før hjemtur igjen?) - kom nettopp på at da må jeg ha nytt sånn visum som ikke er visum...!
♥foredrag i Mo i Rana
♥Jenter og teknologi
♥NOVA-nominasjon
♥skrive!
♥ordne opp i jobbsituasjon


PS: I går var dagen derpå for selve leveringen, så i går kveld var Anders, Vibeke og jeg på Alex sushi og feiret. Dermed er det en generell dagen derpå i dag - hodet kjennes ikke heeelt 100% 😆 (men det er lov!)

Skuffet

Nå føles det som jeg er i en sånn drøm der du prøver å løpe, men så er det helt umulig fordi du sitter fast i noe sirupsliknende. Jeg prøver å si at "Nå er jeg ferdig", men så bare går det ikke allikevel...

Oppdatert plan for mandag 16.01.17:

våkne og drikke kaffe (på sengen - som jeg alltid får av Anders)♥stå opp, ordne meg♥skrive blogginnlegg♥dra på Blindern♥finne Sunniva, og få hennes kommentarer, pluss diskutere Jons kommentarer som jeg ikke har klart å løse på egen hånd♥dra hjem fra Blindern♥sove

Det jeg gruer meg mest til er å igjen måtte svare "nei" når Alexandra entusiastisk spør meg "er du ferdig med doktorgraden din nå, mamma?".

I dag leverer jeg

Plan for mandag 16.01.17:

våkne og drikke kaffe (på sengen - som jeg alltid får av Anders)♥stå opp, ordne meg♥skrive blogginnlegg♥dra på Blindern♥finne Sunniva, og få hennes kommentarer, pluss diskutere Jons kommentarer som jeg ikke har klart å løse på egen hånd♥gå over oppgaven fra start til slutt, og sjekk fotnoter♥lese igjennom/skriv ferdig Acknowledgements (prøv å ikke glemme noen!)♥lese over outreach-kapittelet♥finne Anders, og gå og skriv ut tre eksemplarer av avhandlingen♥ta med de innbundne utskriftene, og de to skjemaene (en "søknad" om å få levere, og en erklæring på hva som har vært teoretisk pensum ila doktorgradstiden)♥finne Christine, og gi henne avhandling ganger 3 og skjema ganger 2♥gå på kontoret og ta ut Champagnen av kjøleskapet, åpne den, helle den i glass, og drikke den♥hente Alexandra på skolen♥sove

Arbeidsledig, sliten, og fornøyd

Hei søndag!
Tittelen på innlegget sier egentlig kort og greit hvordan ting står til:

1. En eller annen gang denne (eller var det forrige?) uke, gikk det opp for meg at jeg har vært arbeidsledig siden 1. januar. Men i og med at jeg er ferdig med avhandling hvert øyeblikk så er det egentlig bare aller mest spennende; jeg tror jeg heller vil sette fokuset på at jeg er arbeidssøkende, og klar for nye, (og forhåpentligvis) spennende utfordringer 😊 (Jeg kan nevne at jeg har flere planer, og tiden med blogging er på ingen måte over - det kan forresten hende det kommer til å bli noe mer generell skriving om teknologi her inne, og programmering er et ord som vil bli nevnt igjen... ♥)
2. De siste ukene har vært ekstremt krevende, og nå går det på siste verset. Er sliten, ja, men så har innsatsen også båret frukter. Eller er i alle fall i ferd med å bære frukter; i morgen kan bli dagen da det hele er over! ("Over" er kanskje en overdrivelse; siden man ikke er ferdig med doktorgraden bare fordi man leverer fra seg avhandlingen, og jeg kommer nok flere ganger fremover de neste månedene til å føle meg både sliten og maktesløs etterhvert som jeg kommer til å nærme meg disputasen. Det skal også sies at akkurat nå så føler jeg liksom at opponentene kommer til å si at "hva i alle dager er dette for noe makkverk?!? Her må kandidaten ta seg sammen og skrive det aller meste på nytt" 😝)
3. På grunn av alt det arbeidet som har blitt lagt ned i doktorgraden ila den siste måneden, og spesielt tiden siden nyttår, så er målstreken rett foran meg, og det er jeg sinnsykt fornøyd med!

Det som gjenstår nå er å gå igjennom kommentarer fra begge veiledere, og å skrive Acknowledgements.
Jeg har fått fire mail med kommentarer fra veileder-Jon i løpet av dagen i dag. Jeg har ikke åpnet vedleggene hans ennå, men han skrev at han generelt syns ting var bra, så satser på at det burde være mulig å komme seg igjennom nå før leggetid (som forøvirg skal være ikke sent, for jeg har planer om å komme meg tidlig opp i morgen!). Veileder-Sunniva driver med siste gjennomlesing av hele oppgaven, fra A til Å, sånn ca nå. Krysser fingrene for at det bare er småting hun tenker jeg bare mååå fikse  i morgen... (Jeg ga henne "streng" beskjed om at jeg bare ville ha kommentarer om ting jeg absolutt MÅ gjøre; generelle "kanskje du skulle skrevet litt mer om..."-kommentarer er uaktuelt.) I morgen tidlig skal jeg møte henne, og høre hennes siste dom over resultatet av de siste 6 års arbeid.

Må innrømme at jeg egentlig har kommet over i who the fuck cares-fasen, der jeg feks sitter og ser på en setning, og så syns jeg ikke den er helt topp formulert, men så innser jeg at "who the fuck cares?!" Om jeg gjør det på den ene eller den andre måte spiller ingen rolle for det endelige produktet jeg (forhåpentligvis) leverer fra meg i morgen. Som søte Karoline på Realfagsbiblioteket sier til meg "cut the cord"; altså, man kommer til et punkt der nok er nok. Man (jeg) kan helt uten problemer drive å pusse på denne avhandlingsteksten i sikkert 6 måneder til, men hvor mye bedre kommer det til å gjøre doktorgraden min, og hva kommer det til å ha å si for min fremtid? Med tanke på feks det at jeg er arbeidsledig så er nok totalen mer positiv om jeg leverer i morgen enn om flere måneder...


Ønsker ellers alle en deilig søndagskveld, og en snart god natt ♥

Ingen Champagne i dag...

Nå er jeg sliten.
Veldig sliten.
Dagene går i ett, og tårene sitter alt for løst.
Det er egentlig masse hyggelig om dagen; jeg hadde bursdag på lørdag (den ble feiret med å skrive avhandling), og i dag har Anders og jeg vært sammen i to år (det blir feiret med å skrive avhandling).

Det blir ikke Champagne i dag, men jeg har fremdeles et lite håp om i morgen...det er uansett begrenset hvor lenge man psykisk orker å være i innspurtsfase, for det tærer på - både meg selv og de (eller den, les: Anders) rundt meg. Heldigis så er det ikke all verden igjen, og jeg må bare satste alt og si at jeg går for gull i morgen, selv om det betyr at det kanskje blir en ny skuffelse i moregn kveld.

Jeg er lei, og jeg gleder meg enormt til å bli ferdig!

Har forresten begynt å få spørsmål om når disputasen blir, og det kan jeg dessverre ikke vite med sikkerhet ennå, siden jeg ikke har levert. Tommelfingerregelen er at det er tre måneder etter at oppgaven er levert inn, men da er det slevsagt også gitt at man ikke må gjøre endringer på oppgaven - det kan jeg jo ikke vite ennå om kommer til å skje.
Jeg kommer uansett garantert ti å holde bloggen oppdatert på dette området - jeg må bare blir ferdig med den f****** avhandlingen først 😛