fredag 20. januar 2017

Middagstale hos NHO

Isabelle Ringnes og jeg fikk den store æren å holde årets tale under årsmiddagen til NHO. Dette er en sånn ting man ikke sier nei til, selv om man har planer om å levere doktorgradsavhandlingen sin fire dager senere... (Ja, det var det som  var planen - selv om fasiten nå tilsier at det tok en uke mer enn planlagt 😉)
Og jeg angrer virkelig ikke! Det var et stort kick, og veldig gøy å få jobbe sammen med Isabelle, som bare er superdyktig, og forberede oss til denne jobben. Men å skulle snakke foran ca 500 av Norges toppolitikere, kongelige, og topper i næringslivet gjorde jo at adrenalinet pumpet sånn ganske greit rett før vi skulle på scenen, da ;) Men det er vel egentlig sånn det skal være...? Jeg ser i alle fall på det man blir nervøs betyr jo bare at det skal gjøre faktisk betyr noe for deg, og at du ønsker å gjøre en god jobb - det var i alle fall sånn for oss :)


før gjestene kom - begynner å kjenne skikkelig på nervene...

etter at vi var ferdige; jeg er glad jeg ikke tenkte alt for mye i detalj over hvem som faktisk kom til å være der... 

her var vi SÅ GLADE OG LETTET!


Her er talen i sin helhet, både som video, og som tekst ("min" tekst er markert i blått):



Tusen takk for introen Thore!
- jeg må jo innrømme at med tanke på de som har tronet denne scenen før oss, så fryktet vi at dersom vi ikke ble introdusert slik, så ville kanskje høyden på  hælene og fargen og lengden på håret vårt få dere til å tro at nå er kveldens underholdning endelig ankommet…


Jeg er Isabelle Ringnes, jeg jobber med teknologi og innovasjon for Schibsted i London, og er grunnlegger for TENK: tech nettverket for kvinner. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg er geek, jeg simpelthen ELSKER tech, men ikke nødvendigvis fordi at algoritmer og IP adresser gjør at blodet pumper ekstra hardt, men på grunn av potensiale den har til å løse verdens største og mest komplekse problemer- alt fra fattigdom til utdanning til helse og, som vi har snakket om i dag, miljø. I fare for å høres ut litt ut som en miss Universe parodi, så er mitt mål i livet å gjøre verden til et bedre sted.

Men jeg vet at jeg per stereotypiske definisjon ikke ser ut som en datanerd, noe jeg stadig får bekreftet- som for eksempel da Uber sjåføren min i Silicon Valley spurte om jeg skulle inn å forlyste rakettforskerne da han kjørte meg til NASA research center og Singularity University i sommer. Da kunne jeg svare at “niks, blikke no lapdans i kveld gitt, bor her og jobber med eksponensiell teknologi for å løse problemer for en milliard mennesker. Da blerr’e taust.

MEN like mye som jeg forguder roboter, kunstig intelligens og nanoteknologi så elsker jeg også at tech gir meg Tinder, forskjønnende snap chat filtere og muligheten til å ta uendelig med selfies.
Men ikke like mye som min bedre halvdel-

Jeg er Sunniva Rose, og jeg leverer doktorgraden min i kjernefysikk om fire dager, der jeg har forsket på muligheter og utfordringer knyttet til det å bruke det norske grunnstoffet thorium som brensel i kjernekraftverk.
I tillegg til å være kjernefysiker så er jeg rosablogger, på sunnivarose.no - om kjernefysikk og forskning og sånn. Jeg er veldig glad i rosa og ser ingen motsetninger ved det å være interessert (og flink!) i realfag, og å være opptatt av mote, sminke, interiør og klær.
Jeg eeelsker selfies, og tar like gjerne bilde av dagens fysiker-outfit, som meg selv på labben...


Det er en grunn til at vi står her i dag, foruten det helt opplagte, nettopp fordi våre kalkulasjoner viste at dette kom til å bli den kuleste selfien vi vil få så langt i vårt liv (isabelle smiler til sunnivas kamera).
Vi vet, som alle i salen, at fremtiden byr på mange utfordringer, og at det nettopp er vi, unge som eldre som må ta grep, gjøre det vi kan for å snu utfordringene til muligheter.

Vår lidenskap, på hver vår måte, er teknologi. Teknologi gjør at vi i dag faktisk har muligheten til å gjøre noe med de 2.5 kvintillioner data bytesene vi etterlater oss hver eneste dag.
Kunstig intelligens finner løsninger på problemer vi ikke vet at eksisterer enda og tar datadrevne beslutninger våre fysiske hjerner ikke er i stand til, som for eksempel i sommer da IBM Watson braste gjennom over 20 millioner journaler og identifiserte en livreddende kreft-diagnose på ti minutter- flere måneder i forveien av landsledende leger.  
Utviklingen er eksponensiell- tenk over at hele 90% av verdens totale datamengde ble produsert de siste to årene.
Kunstig intelligens kommer til å bli det desidert største momentet i dataens og kanskje til og med menneskets historie og det går raskere enn noensinne. Til tross for at selvkjørende biler ble spådd mange tiår frem i tid, så har jeg selv vært vitne til at det ruller hodeløse Uber, Google og Tesla biler i California overalt.

Yes!
Tech er gøy, det er spennende, og med mindre vi ser for oss et slags post-apokalyptisk samfunn der kun overlevelse er det som teller - og sååå pessimistiske håper jeg ingen her er, så vil den grønne fremtiden fortsettes å formes av teknologi.
Dessverre er vi to av ganske få kvinner globalt som tør å påstå at tech er vår lidenskap. På de fleste tech-studier er det færre enn 10% jenter.

I høst hadde jeg den ære å få dra på turné, hele landet rundt, med NHO og deres “Jenter og teknologi”. Vi snakker turnébuss og hele pakka :)
På denne turen fikk jeg møte 3000 jenter, og fortelle om min noe kronglete vei fra en drøm om å bli ballettdanser, til forsker ved Norges største universitet. Det er én kommentar som alltid går igjen; fra 15 år gamle jenter jeg møtte på denne turen, til gutter jeg treffer på byen:
Seriøøøst, er du kjernefysiker?!?
...
For det ER fordommer: Selv etter å ha "bevist" at jeg ikke er dum ble det "oppstandelse" da jeg skrev blogg-innlegget "how to dress as a female scientist", der jeg kom med tips til andre kvinnelige forskere som gjerne vil få pynte seg og være feminine, samtidig som man blir tatt på alvor.
I bunn og grunn handler det om å få være seg selv, og å ikke avfeie noen fordi de tilsynlatende ikke at nøyaktig det du tror de skal være...

Jeg husker tilbake da jeg bodde i New York og stadig innså at jeg var den eneste jenta blant hundrevis av gutter på tech konferanser. Så til tross for at dokøen der, som her også forøvrig, for en gangs skyld var kort, så var selv ikke en tom blære verdt å konstant bli spurt om jeg hadde gått meg bort, om jeg var servitør, eller noen sin tinder-date. Et par hundre slike kommentarer trigget meg til heller å bli feminist, nørd og ja, singel.

Men dette er vel ikke greit! Løsningene til fremtidens problemer ligger i teknologi, men teknologien er ikke bedre enn menneskene som utvikler den- og vi vet at mangfold er nøkkelen til de beste produktene. Og her ligger en av våre største utfordringer, for vi har rett og slett ikke nok folk. USA anslår at de vil trenge over 1 million flere teknologer innen 2020, og i Norge er tallet 12 000.


Og vi trenger de beste hodene!
Rosakledd og høye hæler, hettegenser og converse- alle må til for å ruste Norge i den teknologiske revolusjonen vi står midt inne i.
Jeg tror alle her i kveld vil si seg enige i at Intelligens og kreativitet antagelig er forholdsvis jevnt fordelt mellom kjønnene: Da er det jo i såfall litt skummelt å bare rekruttere fra den ene halvparten av befolkningen…?
Uten å peke fingre så kan vi vel bemerke at det finnes mange middelaldrende, og  svært kjekke ,menn i salen, og at det kanskje trengs litt omstilling i seg selv for å se at unge, blonde rosa jenter går i bresjen for fremtidens teknologiske Norge.

Personlig er jeg optimistisk, men ser også viktigheten av at alle faktisk må kunne en god del grunnleggende realfag og teknologi. Og jeg gleder meg til den dagen programmering er et eget fag i skolen! - Da ikke bare for det åpenbare; at man lærer seg å programmere og forstå hvordan datamaskiner virker og hvilke muligheter de faktisk gir, men minst like viktig, og her siterer jeg Steve Jobs:
Alle burde lære seg å programmere, for det lærer deg å tenke.
Teknologien vi har hørt om i dag er fremtiden, og jeg tør påstå at Norge står ovenfor et vinn eller forsvinn - red pill, or blue pill- øyeblikk.
  
Apropo piller, så vil vi selvsagt også få takke for deilig mat. Personlig må jeg innrømme at dette er noe av det beste jeg har spist på lenge. For jeg kan jo avsløre at det ikke bare er fryd og gammen med denne tech drevne hypen. En populær trend i silicon valley er nemlig å droppe spisingen fullstending for å være mer effektiv, så der bøttet vi heller nedpå med den næringsrike drikken “Soylent”, som strengt tatt er sement med 400 kalorier i vaffelrøresmak for å ikke sløse timer på matinntak.
Så til tross for at jeg ble usedvanlig inspirert av dagens foredrag om det norske havets ressurser velger jeg å droppe patentet på Soylent med Torskesmak. Første mann til mølla!


Men Isabelle, nok Soylent nå. Jeg vil drikke noe bedre, om ikke for produktiviteten, så for kreativiteten…Skål!


resultatet av selfien 😂


PS: Da vi forberedte oss til talen fikk jeg et veldig godt tips av Isabelle, som jeg må dele videre, nemlig det å lese inn talen (eller hvis det er noe annet man må lære seg utenat - feks, kanskje man skal forberede seg til muntlig eksamen, eller noe) på lydopptaker på mobilen :) Jeg gjorde det de siste timene hjemme da jeg drev og ordnet meg, så hørte jeg talen min om og om igjen, mens jeg krøllet hår og sminket meg. Etter hvert så sto jeg og snakket i takt med mitt eget stemmeopptak, mens jeg ordnet meg - og så sikkert ganske rar ut! Men det var virkelig en genial måte å lære noe utenat på (eller høre hvordan noe faktisk høres ut når det leses, og ikke bare hvordan noe er når du sitter og skriver), og jeg komemr helt sikkert til å gjøre dette igjen. Tusen takk for godt tips, fine Isabelle ♥

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...