Om meg

Jeg er en 30 år gammel jente som er bosatt på Bjølsen i Oslo, og jobber som doktorgradsstipendiat (forsker) i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo.

Da jeg var liten trodde jeg at jeg skulle bli danser «når jeg ble stor», men da jeg var 17 år gammel gjorde jeg en helomvending og bestemte meg heller for at det var fysikk jeg skulle studere! Dette betød at jeg måtte gå 2. klasse på Fagerborg videregående om igjen, siden jeg gikk på ballettlinjen, slik at jeg kunne fordype meg i matematikk, fysikk og kjemi. Høsten 2003 begynte jeg på FAM-programmet (Fysikk, Astronomi og Meteorologi) på Blindern.

Dessverre svarte ikke fysikk-studiene helt til forventningene, eller kanskje Blindern ikke svarte til forventingene. Jeg hadde nok ikke trodd det skulle være så vanskelig, og jeg var ikke vant til å føle meg sååå dum… Jeg strøk i kurs, og hadde semestre der jeg så vidt klarte én eksamen, og lurte veldig på hva jeg egentlig drev med. Ikke fant jeg liksom min greie heller, siden matematikken var så vanskelig kunne jeg jo ikke være teoretiker, og med typisk knappeskrekk var jeg heller ingen eksperimentalist. Jeg følte meg generelt ikke som noen fysiker heller, det var liksom ikke plass til meg, med vesken full av rosa lipgloss, høye hæler, og danselærerjobb på si.

Eeelsker Chanel sin lipgloss!

Det var to kurs som gjorde at jeg virkelig fant ut av hva jeg ville drive med: FYS1010 og FYS3320. Spesielt sistnevnte: «Dette er utfordringene våre, her er mulige løsninger, her er beregningene, dette er mulig og dette er faktisk fysisk umulig», et deilig kurs om energiutfordringer og realistiske løsninger på disse (anbefaler for øvrig i denne sammenhengen  "Fysikk og energiresurser" og  "Sustainable energy without the hot air"). Så hva er en realistisk løsning? Jo, per i dag: kjernekraft. Og  da løsnet det for meg – jeg er ikke teoretiker, og ikke noen klassisk eksperimentalist, jeg er et sted i mellom, eller muligens utenfor; jeg ville gjøre anvendt fysikk, og jeg ville lære MYE MER om kjernekraft. 

Jeg er jo litt nerd, men jeg er rosa-nerd <3

Med denne motivasjonen klarte jeg å fullføre bachelorgraden min, og ta opp igjen de fagene jeg hadde fått for dårlige karakterer i for å komme meg inn på masterprogrammet til fysisk institutt. Totalt brukte jeg da i overkant av 4 år på bachelorgraden, noe som egentlig skulle ha tatt 3 år med normal studieprogresjon. Da jeg endelig begynte på mastergraden ble det noe helt annet; plutselig jobbet jeg med noe jeg syntes var fryktelig spennende og interessant, og det å sitte og lese og jobbe, og å være på labben til ni om kvelden, var ikke noe problem lenger. 

Utfordringen nå var at de ikke holdt på med kjernekraft på kjernefysikkgruppen på UiO, og heller ikke på noen av de andre universitetene i Norge. Kjernefysikk er så mye mye mer enn bare kjernekraft, men JEG var jo interessert i kjernekraft – og kanskje også litt blendet av muligheten for å bruke thorium i kjernekraftverk…

Heldigvis for meg møtte jeg en veileder som forsto at jeg hadde en god idé om hva jeg ville, og ønsket å hjelpe meg til å få til nettopp det: Og plutselig, 1. januar 2008, satt jeg på flyet nedover til Paris, for å tilbringe 7 måneder med forskning på, nettop thorium, der. 

11. septemper 2009 var jeg 4.5 måneder gravid med Alexandra og hadde mastereksamen om Minimization of actinide waste by multirecycling of thoriated fuels in the EPR reactor 

Da jeg ble gravid var jeg også nødt til å begynne å jobbe, så i innspurten på mastergraden jobbet jeg også hos Statens strålevern, hvor jeg fortsatte etter avlagt eksamen, og fram til Alexandra ble født. 

Alexandra 2.5 dager gammel, klar for å dra hjem fra sykehuset:)

Alexandra ble født den 8. februar 2010, og etter det var jeg hjemme, i utgangspunktet, på ubestemt tid. Jobben i Strålevernet hadde kun vært midlertidig, og selv om jeg håpet å få en stipendiatstilling på universitetet virket det svært usikkert. 

Heldigvis ordner det seg for snille piker, og 1. august 2010 var jeg offisielt doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo. Så kanskje man ikke er så dum allikevel, selv om man stryker i fag, og bruker mye lenger tid enn man skal...

Foran kontrollpanelet til syklotronen vår!

Våren 2013 ble igjen en periode med over middels "motgang"; i slutten av februar flyttet jeg fra Tøyen og leiligheten jeg hadde bodd i de siste årene, sammen med Markus og Alexandra, og inn i en bitteliten leilighet på Frogner/Skøyen - "rose-slottet". 

Fra å se Alexandra daglig, og å være en del av en liten familie, gikk jeg plutselig til å bli alenemor, med en datter som bor hos meg annenhver uke; det var, og er, tøft. Det er en ny hverdag for både meg og Alexandra, og det har vært både trist og skummelt. Dog trives jeg godt i rose-slottet, og jeg ser meget positivt på fremtiden, doktorgraden, formidlingen, skrivingen - det er jo ikke som om det nytter å fokusere på alt det som er vanskelig, heller, akkurat (selv om jeg innimellom tenker at "hjelp, jeg kommer til å være singel og bo i en leid 35 kvadratmeters leilighet for alltid" - men det slår jeg som regel raskt fra meg) ;)

Detaljer fra rose-slottet <3

Mer om meg:

Sunniva <3 formidling
Sunniva i KK:)
Formidling på radio