Stråling og kreft og forskning og sånn. Del 1

Goood mandag alle <3

Jeg er tilbake i Oslo igjen (rakk akkurat flyet fra København til Oslo på vei hjem på lørdag, og var faktisk imponert over at baggasjen også kom med det samme flyet :D *joy*), og her står en travel uke for tur: Det blir to foredrag denne uken; ett i Oslo, for Tekna Seniorteknologene, og ett i Trondheim for NABLA (studenter), det blir dataanalyse, "photo session", muligens fire mediaopptredener (garantert så kan dere høre meg på P13 fredag morgen, men det blir antageligvis også en større sak i Morgenbladet, noe på DN Talent på nett, og A-magasinets "Tenkeboksen"), dessuten MÅ jeg trene (var superflink og startet denne uken med en kort økt på ELIXIA klokken 06:45 denne morgenen *klapp på skulderen*), og Alexandra og jeg skal ut og shoppe bursdagsinvitasjoner til, vel, bursdagen hennes ;

--------------------------------

Jeg tenkte å dele en tekst som professor emeritus (biofysikk) Thormod Henriksen har skrevet; om hvorvidt ioniserende stråling er bra eller dårlig. For at ikke teksten skal bli aaaltfor lang deler jeg den opp i fire deler, der del 1 handler generelt om stråling og kreft, del 2 er mer spesifikt om radongass i hus, del 3 er om kjernekraft/ulykker, og del 4 er om radiofobi. Jeg tar heller ikke med absolutt hele teksten, men tilpasser denne til bloggen her, da <3 Håper dere liker det - jeg syns i alle fall det er på tide med noen faglige innlegg igjen, for det har dessverre blitt litt lite av det i det siste ;)

Så first things first - Kreft:

"Siden atombombene i 1945 har vi hatt den oppfatningen at ioniserende stråling er farlig. Derfor er det satt strenge grenser for hvor mye stråling som kan aksepteres. Grensene er satt ut fra den tro at absolutt all stråling er skadelig, og mange tror det ville vært best å bo et sted der det overhodet ikke var stråling. Men er det slik?

Forskning med levende celler viser at stråling ikke  bare fører til skader, men at små stråledoser faktisk kan være positive. Det er to forhold som er avgjørende:

1. stråling setter i gang cellenes reparasjonsprosesser
2. stråling trigger hardt skadde celler til å begå "selvmord" (apoptose)

Den viktigste langtidseffekten av stråling er kreft. Det er når det gjelder de små stråledosene uenighetene starter. Strålevernet både i Norge og internasjonalt hevder at det ikke er noen nedre grense, men at risikoen avtar proporsjonalt med dosen. Det kalles LNT-modellen (Linear and No Threshold).

Kreft skyldes at celler med skader på DNA-molekylet løper løpsk.  Hver dag dannes det DNA-skader i cellene og vi har også til enhver tid celler i kroppen med DNA-skader som kan utvikle seg til kreft. (De fleste skadene kommer fra de naturlige livsprosessene.) Vi kan si det så enkelt som at vi ville aldri kunne leve opp hvis vi ikke hadde effektive forsvarsmekanismer.  Det er blant annet to ulike mekanismer som kan stoppe eller hindre kreftutvikling:

1. Reparasjonsprosesser. Det er en rekke forskjellige mekanismer som kan reparere DNA-skader. Vi vet at det også er muligheter for at det feilrepareres og at det likevel utvikler seg til kreft.
2. Apoptose. Det er en forsvarsmekanisme, som hvis den først setter i gang fører til at cellen dør. Det er en selvmordsmekanisme.

Ny forskning viser at stråling i små mengder - gitt over tid (dvs. timer, evt lenger) kan "trigge" begge disse forsvarsmekansimene. Forskning på (levende) celler i laboratoriet (in vitro) viser at hvis cellene først får en liten stråledose, eller lever i et miljø med radioaktive stoffer blir de mer motstandsdyktige for senere bestråling med større doser. Det betyr at stråling i små mengder kan være bra for cellene, og for oss. En liten stråledose gitt over tid virker som en vaksinasjon mot kreft. En liten stråledose trigger cellenes forsvarsmekanismer - både reparasjon og apoptose."

...siden vi først var inne på dette med vaksiner, liksom (bildet fant jeg forresten på I Fucking Love Science på Facebook, som jeg virkelig kan anbefale å "Like")

Som vanlig så er ikke verden helt sort/hvit... ;)