#forskerliv

Jeg står jo midt oppi en litt kjip side av forskelivet om dagen, men heldigvis opplever jeg mye god støtte - både fra kjente og ukjente (syns det er helt utrolig at mennesker som egentlig er fremmede setter seg ned og skriver lange mailer til meg - det varmer så utrolig mye; dere aner ikke), og jeg må vel rett og slett bare "stå i det", selv om det er fryktelig tungt om dagen, og jeg egentlig helst bare vil legge meg og sove (evt gjøre hyggelige ting med hyggelige mennesker). Har jo bitt meg ekstra merke i enkelte kommentarer; feks en som sa at hvis noen virkelig går inn for å "ta deg" (og jeg er personlig ikke i tvil om at det er det som er motivasjonen her), og det verste de finner er jeg har gjort feil på sitering av meg selv, og dermed selvplagiert, så kan det ikke være såååå mye ille med meg...<3

Heldigvis er ikke forskerlivet for det meste som det jeg opplever akkurat nå; det består av veldig mye mer enn missunnelse og ufin oppførsel...noe jeg jo får et klart bevis på når jeg sjekker hashtaggen #forskeliv på Instagram. Sleng dere på med denne, da, vel- det er absolutt en økning i bruken av taggen, men jeg vil så gjerne se mange mange fler! Og det er selvsagt ikke feil å tagge med #forskerliv selv om man "bare" er student - vis forskelivet på laveregrad óg; vis livet på labben, frustrasjon over kode som ikke kompilerer, obliger som må jobbes med langt utover natten, spontane lesesalsfester osv osv ;)

En ekstra gratulasjon går forresten denne gangen til Cathrine Elisabeth Fagernes, som har disputert (forsvart doktoravhandlingen sin og fått PhD-graden) siden sist *missunnelig*!

Sunniva elsker bøker: NUCLEAR WEAPONS -a very short introduction

God mandag alle!
Her i thorium-rosa-rose-verden har ting sklidd en del ut; etter torsdagen har jeg rett og slett vært utrolig sliten (og lei meg - har hatt rødkantete øyne noen ganger), og jeg har prioritert å gjøre koselige ting og å ha gode mennesker rundt meg - noe som "dessverre" har ført til at ting som feks torsdagsanbefaling (eller blogg sånn helt generelt) ikke har skjedd i det hele tatt *lei for det*. Dermed starter en ny uke (med blanke ark?) med en bok jeg har hatt lyst til å anbefale en stund nå:

NUCLEAR WEAPONS -a very short introduction

Misforstå meg rett; da jeg anbefalte "The making of the Atomic Bomb" fikk jeg en litt kritisk kommentar på Facebook om at jeg burde ta avstand fra kjernefysiske våpen, og at jeg ikke kunne omtale atomvåpen på den måten jeg gjør. Vel, jeg mener det burde være så opplagt at jeg selvsagt ikke syns atomvåpen er en god ting at jeg faktisk ikke en gang har tenkt tanken på å "ta avstand" fra dette; men bare så det er 100% klart så mener jeg selvsagt at atombomben absolutt er en av de virkelig kjipe oppfinnelsene i menneskets historie, og jeg skulle nok absolutt ha ønsket meg en verden fri for atomvåpen. Når det er sagt så mener jeg at jeg fremdeles må ha lov til å syns at konseptet er fascinerende; og da mener jeg naturligvis ikke "konseptet med å bruke atomvåpen" (som bare er helt forferdelig), men "konseptet med å frigjøre kjernekraften". Jeg står ved at jeg syns universets sterkeste kraft er helt vanvittig spennende - og det at man kan frigjøre den, noe som blir så utrolig tydelig i en atomeksplosjon ER FASCINERENDE. Dette gjør meg på ingen måte til tilhenger av kjernefysiske våpen, eller det å bruke dem!

Min fascinasjon for kjernefysikk startet faktisk da jeg første gang så bildet av en eksploderende atombombe, og leste om Hiroshima og Nagasaki (nå har jeg jo faktisk også vært i Japan, og Hiroshima, og det som gjorde aller størst inntrykk på meg på denne turen var å se Atomic Bomb Dome), og for min del endte det altså opp med studier og forskning i atomkjernens verden, men historien rundt syns jeg også er veldig spennende, og jeg tror nesten ikke jeg kan få nok av bøker som handler om utviklingen av atombombene og alt det rundt det.

Mens "The making of The Atomic Bomb" er stor og tung som en bibel, er denne ukens bok i helt motsatt ende av skalaen - den får seriøst plass i de aller minste veskene mine - og for en som ikke er veldig inne i fagfeltet kan kanskje en sånn introduksjon være en, vel, flott introduksjon til temaet (så kan den andre være for de aller mest spesielt interesserte/nerdete - som meg selv :P ).
"NUCLEAR WEAPONS -a very short introduction" starter med et kapittel ("What are nuclear weapons?") som kort og greit tar for seg det aller mest grunnleggende av fysikken som ligger bak, mens videre handler det i mye større grad om historien og politikken bak utviklingen og bruken av atombombene; hvordan og hvorfor, så dette er ikke akkurat boken hvis du aller helst vil lese og lære om kjernefysikk, men personlig syns jeg jo hele historien rundt Manhattanprosjektet, og tiden etter, er veldig spennende, interessant og viktig - derfor denne anbefalingen :)


Amazon sier på sine nettsider:

Joseph M. Siracusa is Professor in International Studies and Director of Global Studies, at the Royal Melbourne Institute of Technology. He is internationally known for his writings on nuclear history, diplomacy, and presidential politics, and is also a frequent political affairs commentator in the media.

For all the effort to reduce nuclear stockpiles to zero, it seems that the Bomb is here to stay. This Very Short Introduction reveals why. 

The history, and politics of the bomb are explained: from the technology of nuclear weapons, to the revolutionary implications of the H-bomb, and the politics of nuclear deterrence. The issues are set against a backdrop of the changing international landscape, from the early days of development, through the Cold War, to the present-day controversy of George W. Bush's National Missile Defence, and the threat and role of nuclear weapons in the so-called Age of Terror. 

Joseph M. Siracusa provides a comprehensive, accessible, and at times chilling overview of the most deadly weapon ever invented. 

Enjoy <3

Siden sist @sunnivarose

Alexandra med mamma på sin aller første forelesning i Sophus Lies auditorium // anklagen fra supertøffe Anonymous

vakre Mount Fuji // klar for trening i verdens kuleste Bulldozer Film-jakke <3<3<3

sterkest inntrykk på Japan-turen: Atomic bomb dome i Hiroshima // om feminisme i denne månedens Kamille

fysikerselfie med søteste Andreas Wahl på "Energy on the loose" i Tromsø // Tokyo

instamoment fra Cannes i påsken // Alexandra på café

klar for foredrag på TG // et utvalg av de rosa leppestiftene jeg drar rundt på hele tiden :P

-------------------------------------

Kjære dere! dagen i dag har vært slitsom og tøff. Har faktisk grått et par ganger, til og med...

Bare en tur innom for  si at jeg lever (hehe), og at jeg ikke har sluttet med ukens (bok)anbefaling, men i dag orker jeg rett og slett ikke - etter møtet der jeg måtte "forsvare meg" ifbm selvplagiatssaken har jeg bare vært helt fullstendig utkjørt, ikke klart å svare på en mail en gang... Så planen er at jeg skal føle meg supermye bedre i morgen *håpe* og at jeg skriver om ukens bokanbefaling da - har nemlig planlagt hvilken bok det skal være, så det er ikke det det står på;) 

Så må jeg jo nesten benytte anledningen til å si TUSEN TAKK til alle de fantastisk hyggelige kommentarene jeg har fått, både her på bloggen, meldinger på FB, eller sendt direkte til meg - de betyr veldig mye alle sammen <3

Kveldens Disney-sang er Reflection fra Mulan...

Kjære Anonym!

Du som klaget meg inn for selvplagiat til de nasjonale forskningsetiske komiteene i februar. 

I midten av april fikk jeg en mail, der det sto at du hadde sendt inn en klage på meg. På meg som forsker. Doktorgradsstipendiat i kjernefysikk Sunniva Rose. Du har nilest masteroppgaven min, min første publiserte artikkel på doktorgraden, og min første proceedingsartikkel. Du har skrevet side opp og side ned for å "bevise" at jeg har plagiert meg selv.

Anklagen er skrevet på engelsk, men jeg tror du er norsk. For, la oss være ærlige; du er ikke sååå fryktelig bekymret for hva jeg har gjort eller ikke gjort (altså, det er jo ikke som om det er snakk om forskningsjuks, eller kopiering av andre) - du har lyst til å "ta" meg, av en eller annen grunn jeg ikke vet. Og, kjære Anonym, jeg syns det er fælt, og jeg syns du er kjip.

Kjære Anonym! (An)klagen din var hos de nasjonale forskningsetiske komiteene i nesten to måneder - uten at jeg visste om det - men ble avvist, og sendt nedover til Universitet i Oslo sine egne etikk-hvanåenn. I morgen må jeg møte og "forsvare" meg. Jeg gruer meg. Jeg har ikke lyst til å stå og svare på spørsmål fra dekan og instituttleder og enda fler...

I halvannen måned har jeg hatt dette hengende over meg (egentlig lenger, men det visste jeg altså ikke noe om), og jeg blir påvirket av det. Antageligvis mer enn jeg har villet innrømme for meg selv. I halvannen måned har jeg vært mer sliten, og hatt vanskelig for å konsentrere meg, når jeg skriver dette nå så presser tårene på. Kanskje jeg fremstår som tøff. Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke spesielt tøff. Jeg føler meg sårbar, liten, teit og ubetydelig.

Og kjære Anonym, jeg syns du er feig. Hvis du virkelig mente at jeg har gjort noe galt kunne du startet med å ta det med meg direkte.

Jeg har ikke noe å skjule, og derfor skriver jeg om dette her. Ingen skal kunne gå tilbake å si at det virket som om jeg forsøkte å skjule noe, for det er det siste jeg gjør. Jeg har kanskje gjort (nybegynner)feil. Jeg kommer sikkert til å gjøre feil fremover, og det kommer andre til å gjøre og - det er vel tross alt ganske menneskelig å feile. Én feil jeg tror har gjort (i proceedingsartikkelen) er å ikke skrive at "Rose et. al. sier xxx", en feil som det ironisk nok ligger en beskjedenhet i (ja, jeg er faktisk også beskjeden) - som fersk stipendiat har det antageligvis (jeg husker ikke lenger sikkert) føltes rart å skulle snakke om meg selv i tredje person, og referere til hva JEG har sagt tidligere. Det har i alle fall aldri vært noe ønske fra min side å gjøre meg selv noe større eller bedre enn det jeg er... Jeg er Sunniva, hverken mer eller mindre.

Det eneste positive jeg kan trekke ut av denne saken er at du nå gir meg muligheten til å bruke meg selv som eksempel på hvordan vitenskapen og den vitenskapelige prosessen fungerer; den er åpen og gjennomsiktig, og som dere kan se så kan hvem som helst lese hva jeg har publisert, bruke lupe og sammenlikne tekster og referanser og overskrifter og resultater, og forsøke å sable det ned. Denne metoden gjør jo også vitenskapen robust, men det er altså ikke noe hyggelig når man anklager noen kanskje mest for å være kjip, og ikke fordi man er bekymret over god vitenskapelig praksis...?

Anklagen din er lang og omstendelig, og nå må jeg bruke tid på denne, istedetfor feks å jobbe med manusene som skal leses inn i morgen. Jeg er sint, såret og lei meg. Dette er slitsomt og stressende, og det stjeler verdifull tid som jeg ikke kan miste. 

Men kjære Anonym! Jeg kan love deg én ting: du skal IKKE få knekke meg!

day 9 and going home

På plakaten i dag står det egentlig ren forskningsdag, men det blir jo ofte andre ting som sniker seg inn - altså, har man deadlines så har man deadlines - og jeg har deadlines :P Dermed er det selvsagt fremdeles analyse, og et møte med veileder-Sunniva klokken ett som skal gjennomføres, men i tillegg så må jeg forberede meg til et viktig (og kjipt) møte i morgen, og "Sushi og Kjernekraft"-manus skal også leses inn i morgen, så disse må jobbes litt med. Dessuten så var det en tekst i Aftenposten Viten om thorium i går, som var litt vel "halleluja" (dessverre) som jeg har veldig lyst til å skrive litt om - hvis jeg bare klarer å finne tid...

Apropos Sushi og Kjernekraft: Jeg har nå vært hjemme like lenge som jeg var i Japan, men jeg merker at jeg fremdeles ikke har "landet", og siden jeg ennå ikke har delt den siste dagen der med dere, så kommer det noen snaps fra den her :)

anbefaler virkelig dette hotellet i klassisk, japansk stil :)

syns dårlig på dette bildet, men dette er Fukushima-ferskenjuice (og min nye favorittflaske, som selvsagt ble med hjem i kofferten) <3<3<3

et enormt fallossymbol og en gullsædcelle :P

grønn te-frappuccino - måtte jo prøves ;)

helt egenbrettet origami-svane <3

------------------------------------

9 hele dager ble det altså i Japan, pluss reisen nedover og reisen tilbake - 11 dager totalt vekk fra landet i nord, og ikke minst vesle-jenta <3 Den siste dagen vår i Japan ble brukt i Tokyo, på å "stresse" rundt og fikse de siste tingene som ennå ikke var helt i boks; det meste fikk vi til, men ikke alt, og sånn er det bare - man gjør så godt man kan, mer enn det er jo ikke mulig ;)

Vi kunne jo selvsagt ikke avslutte den fantastiske Japanreisen på noen annen måte enn med å synge karaoke (som jeg elsker!) - på ekte japansk vis, i vårt egne karaoke-rom <3<3<3 Hadde jeg hatt bilder eller video av meg selv skulle jeg gjerne lagt ut, men jeg har dessverre bare video av de andre, og jeg tror kanskje ikke de har så lyst til at jeg skal dele det :P

Flyturen tilbake gikk veldig fint, og jeg sov nesten hele turen - deilig (så deilig som det kan få blitt å sove sittende i et trangt flysete). Nedover sov jeg jo nesten ingenting, så jeg tror kanskje trikset er å ha et alvorlig underskudd på søvn - da er det helt uproblematisk å sove i timevis.

I want success...

...still want it!

-----------------------------

En ny uke er godt i gang; travel, og ikke bare "på godt"... 

Nå er jeg snart på vei til Blindern for å legge siste hånd på verket før jeg skal forelese om thorium for bachelorstudentene som har tar kjernefysikk-kurset hos oss - det gleder jeg meg til :) Dog så skjer det ting, som dessverre også kan være en del av forskerlivet, denne uken som jeg absolutt ikke gleder meg til. Ting som vil ta tid og fokus - tid jeg ikke har, og fokus jeg ikke vil miste.

Platinum + proton = gull *hjertehjertehjerte*

God kveld søte, håper alle har hatt en super grunnlovsjubileumshelg!

Ok, spørsmål: Hva passer vel bedre på en søndags kveld enn en oppskrift på gull??? Fikk nemlig en kommentar her på bloggen for et par dager siden, om jeg ikke kunne skrive litt mer om kjernefysikk - og selv om jeg syns jeg skriver om forskjellige sider av kjernefysikk hele tiden, så tenkte jeg da får jeg vel prøve å følge dette ønsket, da; så her kommer litt "ekte" kjernefysikk:

Rutherford fant jo ut at innerst inne i hjertet av atomet ligger atomkjernen, da han gjorde sitt superberømte "gullfolieeksperiment" <3<3<3 - der han skjøt med alfapartikler på folie laget av gull. Til sin ekstreme overraskelse så oppdaget han at selv om de aller fleste alfapartiklene bare gikk rett gjennom gullet, så var det noen få som kom rett tilbake der de kom fra. Dette høres jo kanskje ikke så sykt ut, men det blir virkelig som om du tar en pistol og skyter på en rosinbolle, og så plutselig kommer noen av kulene rett tilbake til deg selv...! Da skjønner du jo at det må være et eller annet inne i den rosinbollen som ikke er bolle, og ikke rosiner - noe veldig hardt, som faktisk får kulen til å sprette tilbake :-)

Etterhvert så fant de jo også ut hva atomkjernen er; at den er satt sammen av protoner og nøytroner, og at antallet protoner er det som bestemmer hva slags stoff du har: feks så er det hydrogen hvis du har et atom med bare ett proton, også er det uran hvis du har et stoff med 92 protoner, også er det gull hvis du har et stoff med 79 protoner. Antallet med nøytroner kan variere ganske mye, og de har ingenting å si for hvilket stoff det er du har (men det har noe å si for om stoffet feks er radioaktivt eller ikke, og hva slags stråling det evt sender fra seg hvis det er radioaktivt ;-) ).

Rutherford hadde jo allerede gull, men kan man lage det? 

Jeg har alltid hørt at alkymistene prøvde å lage gull, og at de aldri fikk det til, og at det er umulig. Men det er jo helt feil! Hvis man er kjernefysiker så kan man faktisk lage gull :-) For man må jo "bare" få til å sette sammen 79 protoner, så har man gull <3 En måte å gjøre dette på er feks å ta litt platinum, som har 78 protoner i atomkjernen sin, og så skyte på dette med protoner - for da vil nemlig noen av disse protonene bli fanget opp av platinumkjernene, og da sitter man jo med 78 protoner (fra platinum) + 1 proton (fra protonstrålen din, som du feks kanskje har laget med verdens søteste syklotron på syklotronlaboratoriet i Oslo) = 79 = gull!!!

Du lager riktignok gull atom for atom, så det er kanskje ikke akkurat noe å tjene seg rik på, liksom - men du har i alle fall gjort det - og det er dermed feil at man ikke kan lage gull. Faktisk kan man lage alle mulige stoffer, for oppskriften er jo enkel: sett sammen riktig antall protoner :-D Rop ut hvis det er noen andre stoffer dere vil vite litt mer om, da!

------------------------

Nå er det kvelden, og egentlig alt for sent, i Rose-slottet; hadde en superkos dag i går, med kanskje litt for mye musserende, og dermed litt for sen start på dagen i dag...målet for morgendagen er å komme meg opp klokken halv seks, slik at jeg er på ELIXIA når det åpner klokken kvart over seks - wish me luck ;) Etter en forhåpentligvis vellykket gjennomføring av en morgentreningsøkt er det opp på Gardermoen og møte i Ludvigsen-utvalget, så det blir en lang dag i morgen. God natt!

The robot

God morgen fra Rose-slottet! Jeg er ENDELIG hjemme hos meg selv igjen etter nesten to uker vekk; Tokyo og Tromsø, og det var sååå deilig å hente A i barnehagen i går, dra hjem til oss selv, sette på nye filmer som hun hadde ønsket seg, og sitte sammen og spise pannekaker <3

Jeg var helt utkjørt i går, og vi sovnet faktisk sammen i sengen min, før klokken åtte - haha - men resultatet er selvsagt at jeg spratt opp klokken 5 i dag - 100% uthvilt - og dermed kunne jeg starte dagen superrolig, med en stor kopp te og titting på noen av bildene fra Japan.

Et av de store øyeblikkene (Hiroshima var aller størst) for meg var da vi ved en tilfeldighet havnet på en slags robot-utstilling, da vi egentlig skulle til toppen av SkyTree og filme Tokyo-utsikt, men gikk litt feil, og oppdaget dessuten at vi var for sent ute til å komme oss til toppen den dagen. Utstillingen virket først ganske kjedelig, helt til jeg begynte å lese litt nøyere om hva det var jeg egentlig sto og så på...for denne roboten ser kanskje ikke så tøff ut, men da jeg skjønte at dette var en robot som bel utviklet og brukt på Fukushima-kraftverket, ble jeg helt vill og jeg løp ut til Julie og Johann som sto ute og filmet akkurat da, og ropte "Julie, Julie, Julie - Nukushima Fuklear Power Plant - eeeh, Fukushima Fukushima!", og skremte dermed vettet av Julie :P

Rosemary  Rescue Robot

vi kom oss aldri opp i SkyTree - men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre ;)

Ute skinner heldigvis solen, og det er ikke spor av snø (sjokk i går; fra deilig sommertemperatur i Tokyo, til bare så vidt varmegrader og SNØ i Tromsø), og nå er det påkledning av liten og stor før det bærere opp til Blindern og møter og forberedelse av foredrag i Fredrikstad i morgen. Håper alle får en deilig, strålende (både ioniserende og ikke-ioniserende) onsdag <3<3<3

A loooong day; Mount Takao and Mount Fuji

Kjære alle fine søteste - nå er jeg faktisk tilbake i Norge igjen... Landet halv åtte i går kveld, men var ikke hjemme så lenge, da; for nå er jeg plutselig i Tromsø - fra deilig sol og sommertemperatur i Tokyo, til Oslo, til Tromsø med overskyet, snø og fire grader :P Selv om jeg er ferdig med Japan-reisen, i alle fall sånn rent fysisk (kommer til å ta laaang tid før jeg er mentalt ferdig med den reisen - hvis det i det hele tatt kommer til å skje ;) ) vil jeg allikevel skrive om resten av turen (rakk jo dessverre bare til og med dag 6 mens jeg faktisk var der, fordi det var så sinnsykt travelt), og om noen dager har jeg også lyst til å lage en liten oppsummering og kanskje dele noen tips med dere. Høres det fint ut?

day 7:

Dag nummer syv tilbrakte vi i Tokyo igjen, og var rundt omkring og gjorde mange "småopptak"; vi så på psycho-forsidene på bladene, spiste enorme mengder deilig sushi, og var på laundromat. "Brusautomatene", som fins absolutt overalt (ryktene sier de er på toppen av Mount Fuji, til og med), selger vann, grønn te, diverse kaffer (både kalde og varme), vin og øl - bla. Jeg testet også rosa glow-armbånd <3<3<3

day 8:

Denne "dagen" startet med avreise fra hotellet klokken kvart over tolv (midnatt), og en kjøretur ut av byen. Klokken halv to startet vi på gåturen som skulle ta oss 600 høydemeter opp til toppen av mount Takao, der vi ville filme soloppgangen. Det var en tur der jeg hadde øyeblikk da jeg tenkte at "er dette egentlig en fryktelig god idé? Fire nordmenn ut i totalt mørke opp mot toppen av et fjell i Japan, der ingen er kjent, og en av rutene betegnes som "dangerous" om natten, fordi det er et bratt stup på den ene siden av stien/veien (vi gikk selvsagt ikke denne ruten, men endte allikevel opp på den, det siste stykket til toppen), med skilter hele veien opp der det var bilde av to aper; en liten, søt, og en stor sint, med japansk skrift under (advarsel?) ?!?".

Vi kom oss heldigvis til toppen av Takao, og vi fikk med oss skiftet fra totalt mørke, til lysning, til soloppgang - og det var rett og slett magisk :)

Det siste stykket ned fra mount Takao tok vi verdens skumleste kabeltrikk (kanskje ikke den skumleste, men i alle fall var den fryktelig fryktelig bratt), før det bar avgårde til mount Fuji. Igjen helt magisk; vi fant til og med et blomstrende kirsebærtre <3

I nitiden på kvelden var vi tilbake i Tokyo, og selv om vi hadde sovet litt i bilen (i følge Johann sovnet jeg foroverlent med siden av pannen dunkende inntil vinduet - det var antageligvis grunnen til at jeg våknet opp med armen helt våt av sikkel :P ) ble det en ganske lang dag - 19/20 timer fra vi forlot hotellet til vi var tilbake...ligge på latsiden kan man gjøre andre steder enn i Japan ;)