Kjære Anonym!

Du som klaget meg inn for selvplagiat til de nasjonale forskningsetiske komiteene i februar. 

I midten av april fikk jeg en mail, der det sto at du hadde sendt inn en klage på meg. På meg som forsker. Doktorgradsstipendiat i kjernefysikk Sunniva Rose. Du har nilest masteroppgaven min, min første publiserte artikkel på doktorgraden, og min første proceedingsartikkel. Du har skrevet side opp og side ned for å "bevise" at jeg har plagiert meg selv.

Anklagen er skrevet på engelsk, men jeg tror du er norsk. For, la oss være ærlige; du er ikke sååå fryktelig bekymret for hva jeg har gjort eller ikke gjort (altså, det er jo ikke som om det er snakk om forskningsjuks, eller kopiering av andre) - du har lyst til å "ta" meg, av en eller annen grunn jeg ikke vet. Og, kjære Anonym, jeg syns det er fælt, og jeg syns du er kjip.

Kjære Anonym! (An)klagen din var hos de nasjonale forskningsetiske komiteene i nesten to måneder - uten at jeg visste om det - men ble avvist, og sendt nedover til Universitet i Oslo sine egne etikk-hvanåenn. I morgen må jeg møte og "forsvare" meg. Jeg gruer meg. Jeg har ikke lyst til å stå og svare på spørsmål fra dekan og instituttleder og enda fler...

I halvannen måned har jeg hatt dette hengende over meg (egentlig lenger, men det visste jeg altså ikke noe om), og jeg blir påvirket av det. Antageligvis mer enn jeg har villet innrømme for meg selv. I halvannen måned har jeg vært mer sliten, og hatt vanskelig for å konsentrere meg, når jeg skriver dette nå så presser tårene på. Kanskje jeg fremstår som tøff. Jeg vet ikke, men jeg føler meg ikke spesielt tøff. Jeg føler meg sårbar, liten, teit og ubetydelig.

Og kjære Anonym, jeg syns du er feig. Hvis du virkelig mente at jeg har gjort noe galt kunne du startet med å ta det med meg direkte.

Jeg har ikke noe å skjule, og derfor skriver jeg om dette her. Ingen skal kunne gå tilbake å si at det virket som om jeg forsøkte å skjule noe, for det er det siste jeg gjør. Jeg har kanskje gjort (nybegynner)feil. Jeg kommer sikkert til å gjøre feil fremover, og det kommer andre til å gjøre og - det er vel tross alt ganske menneskelig å feile. Én feil jeg tror har gjort (i proceedingsartikkelen) er å ikke skrive at "Rose et. al. sier xxx", en feil som det ironisk nok ligger en beskjedenhet i (ja, jeg er faktisk også beskjeden) - som fersk stipendiat har det antageligvis (jeg husker ikke lenger sikkert) føltes rart å skulle snakke om meg selv i tredje person, og referere til hva JEG har sagt tidligere. Det har i alle fall aldri vært noe ønske fra min side å gjøre meg selv noe større eller bedre enn det jeg er... Jeg er Sunniva, hverken mer eller mindre.

Det eneste positive jeg kan trekke ut av denne saken er at du nå gir meg muligheten til å bruke meg selv som eksempel på hvordan vitenskapen og den vitenskapelige prosessen fungerer; den er åpen og gjennomsiktig, og som dere kan se så kan hvem som helst lese hva jeg har publisert, bruke lupe og sammenlikne tekster og referanser og overskrifter og resultater, og forsøke å sable det ned. Denne metoden gjør jo også vitenskapen robust, men det er altså ikke noe hyggelig når man anklager noen kanskje mest for å være kjip, og ikke fordi man er bekymret over god vitenskapelig praksis...?

Anklagen din er lang og omstendelig, og nå må jeg bruke tid på denne, istedetfor feks å jobbe med manusene som skal leses inn i morgen. Jeg er sint, såret og lei meg. Dette er slitsomt og stressende, og det stjeler verdifull tid som jeg ikke kan miste. 

Men kjære Anonym! Jeg kan love deg én ting: du skal IKKE få knekke meg!